Vest Tank

Tekst: førstestatsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM / Foto fra straffesaken: politiet

Øverste strafferamme i forurensningsloven for forurensning som ikke volder fare for menneskers liv eller helbred, er to års fengsel, jf. § 78 annet ledd første straffalternativ, som gjelder overtredelser som har voldt fare for stor skade eller ulempe, eller hvor det for øvrig foreligger skjerpende omstendigheter.

Dersom forurensningen volder fare for menneskers liv eller helbred, er strafferammen fem år, men femårsalternativet krever skade av et visst alvor, jf. Rt. 2012 s. 65. Saken gjaldt en tankeksplosjon hos Vest Tank AS i Gulen i 2007 hvor det var flere mennesker i umiddelbar nærhet. I avsnitt 45–46 kom Høyesterett til at helbred-vilkåret skulle forstås tilnærmet som i straffeloven 1902 § 229, i dag i det vesentlige videreført i straffeloven § 274 Grov kroppsskade. Det innebærer at forurensningen vil måtte medføre fare for sykmelding i ca. to uker, slik tilfellet var ved tankeksplosjonen. I den saken var det også fare for menneskers liv, ettersom flere kunne ha omkommet i selve eksplosjonen eller etter å ha blitt truffet av fallende gods.

Kommer det langt grovere saker enn Full City?

Mitt inntrykk er imidlertid at Rt. 2012 s. 65 heller er unntaket enn regelen: De fleste tilfeller av forurensning rammer naturen, ikke mennesker, i hvert fall ikke så direkte som «fare for menneskers liv eller helbred»-vilkåret krever. Dermed står påtalemyndighetens reelle valg ved påtaleavgjørelse i alvorlige forurensningssaker mellom 2 års strafferamme i forurensningsloven § 78 annet ledd første straffalternativ og 15 år i straffeloven § 240 første ledd bokstav a. Sistnevnte paragraf rammer den som «forurenser luft, vann eller grunn slik at livsmiljøet i et område blir betydelig skadet eller trues av slik skade».

Selv om det kommer opp saker som kan falle innunder ordlyden i § 240 første ledd bokstav a, tror jeg den økte strafferammen på 15 års fengsel kan gjøre påtalemyndigheten enda mer tilbakeholden med å anvende bestemmelsen enn man var med forløperen i straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a, hvor strafferammen var 10 års fengsel.

Skjønt, mer tilbakeholden kan påtalemyndigheten ikke bli, for det ble etter min kunnskap aldri tatt ut tiltale eller utstedt forelegg etter straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a i bestemmelsens tjuetoårige liv. Mitt poeng er at ters­kelen nå formodentlig blir så høy at bestemmelsen mister sin praktiske anvendelse, med mindre vi får miljøkatastrofer av langt større omfang enn for eksempel Full City-forliset ved Såstein utenfor Langesund i 2009 (RG 2011 s. 680).

Var det et reelt behov for skjerpelsen?

Justisdepartementet begrunner økningen av strafferammen slik i Ot.prp. nr. 22 (2008–09) pkt. 4.10.4:

«Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen for overtredelse av lovforslaget § 240 første ledd fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 15 år. Begrunnelsen er todelt: For det første kan det i enkelte tilfeller være behov for en høyere strafferamme for å kunne utmåle en riktig straff for de mest alvorlige overtredelsene. Selv om det ofte vil være mulig å pådømme overtredelse av bestemmelsen om alvorlig miljøkriminalitet sammen (i konkurrens) med andre straffebud, vil det kunne være tilfeller hvor dette ikke er mulig, og som er så grove at en riktig straff ikke lar seg utmåle innenfor en strafferamme på fengsel inntil 10 år. For det andre peker departementet på at særlig alvorlige miljøskader kan oppstå som en følge av at det i dagens moderne samfunn utøves aktiviteter som kan ha uoverskuelige følger for miljøet. Derfor mener departementet at strafferammene for alvorlig miljøkriminalitet bør være så vide at det lar seg gjøre å utmåle en straff som gir et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet. Departementets forslag medfører i seg selv at det gjeldende straffskjerpende alternativ blir overflødig (fengsel inntil 15 år) når handlingen har til følge noen død eller betydelig skade på kropp eller helbred (straffeloven 1902 § 152 b annet ledd).»

Selv om det er mulig å forstå departementets todelte antakelse, fremgår det ikke om det er spesielle saker eller andre konkrete erfaringer som gjør at de anser skjerpelsen som nødvendig. Verken Straffelovkommisjonen eller høringsinstansene foreslo skjerpelse.

Samtidig savner jeg altså en drøftelse av det forhold at straffeloven 1902 § 152 b første ledd bokstav a med 10 års strafferamme aldri ble anvendt, og at det nå i de fleste saker ikke foreligger noe alternativ for alle sakene som i alvorsgrad ligger mellom 2 og 15 års strafferamme.